Sommerfuglkyss

Desember har ankommet, og julen nærmer seg med stormskritt. Mine dager går ganske fort for tiden, leser masse og får truffet gamle venner som jeg ikke har sett på lenge. Flere skal det bli, når julen virkelig er her. Håper julestemningen treffer meg like hardt som i fjor. Da var det virkelig bra, og i år vil det nok bli litt annerledes, men sikkert veldig fint det også.

Har fått masse tid til å tenke og funnet ut hva jeg ønsker meg til jul:

- Evnen til å snakke som om sommerfugler skulle fly ut av munnen min i form av ord. De skulle være lette og riktige, og treffe akkurat der jeg vil de skal treffe. Det er et problem jeg har merket i det siste. Jeg vil så gjerne si ting, virkelig fortelle dem hva som opptar meg om dagen, og hvor håpløst jeg synes mye er. Men det makter jeg ikke. Hver gang jeg prøver blir ordene forandret til blytunge bolter som synker ned igjen, og som sjelden klarer å komme seg dit de skal.

- At de ansatte på Carlings skal skjerpe seg litt. Og la folk kjøpe julegavene sine i fred.

- Et par bøker og en pose med rusten spiker og godteri-sopper (det må være litt av hver i samme presang, for de skal nytes sammen).

-En stor bøtte, full av mot.
Jeg trenger motet fordi jeg virkelig mangler det om dagen. Mot til å løsne på boltene så de kan bli til sommerfugler, noen mørke og noen pastelfarvede. Dessuten trenger jeg motet til å vise meg fram litt. For jeg har nemlig holdt på med små prosjekter i skjul som ingeningen vet om. Hvis jeg blir ferdig, så kanskje jeg tør å vise dem til noen?

- Et langt og inderlig kyss fra den jeg elsker.

- En uventet presang fra en som vet hva jeg liker.

Jeg tror jeg har vært sånn litt over middels snill i år også, så kanskje...?

Uff, Jeg blir alltid så lat når høsten kommer. Får så lyst til å gå i dvale, og ikke komme ut igjen før vårsolen skinner igjen. Men en liten bytur unnet jeg meg i helgen. Selv om jeg egentlig ikke har råd, så måtte jeg bare få tankene over på noe annet.

Etter en relativt lang prat med Elise, fant jeg ut at jeg bør holde meg unna Han en stund, da kanskje jeg får vite hva han egentlig vil med alt dette. Hvis han virkelig vil ha meg, bør han ikke velge meg da?

Jeg var virkelig innstilit på å ha en fin kveld med venninner og la være å tenke på han, da han plutselig kom inn døra. Ingen av de andre så han komme inn. Han satte seg ned med noen andre et annet sted i lokalet. Jeg håpet så inderlig at han ville legge merke til meg og komme bort, samtidig som det var det siste jeg ville. Fikk en stor klump i halsen og klarte ikke tenke på annet.
Jeg gikk utenfor for å ta en røyk. Måtte samle tankene og finne ut av om jeg skulle dra eller ikke.
Jeg gikk litt bort, kjente at tårene holdt på å komme, men ga meg ikke lov til å gråte.
Mens jeg stod der, og tenkte, kjente jeg plutselig de sterke armene hans rundt midjen min. Han kysset meg ømt i nakken, og hvisket: "står du her helt alene du a?" , og så kysset han meg mykt på halsen. Jeg døde. der og da. Det føltes helt surrealistisk. Jeg glemte alt jeg hadde bestemt meg for.
Det eneste jeg ville var å kysse han, og være sammen med han hele natten. Jeg stotret fram noen forvirrede ord mens han snudde meg mot han og kysset meg på halsen en gang til.
Hva kunne jeg gjøre nå? Hva gjør du, når du vet at denne gutten behandler deg dårlig, men allikevel så får han deg til å føle deg så ufattelig bra. Jeg klarte ikke å stå imot. Hadde ikke sjangs.

Og nå sitter jeg her da, tyllet inn i et varmt ullteppe, mens jeg lytter til Matthew Bellamys deilige stemme. Prøver å få skrevet ned litt av det jeg tenker på, slik at jeg slipper å ha alt dette fantastiske og triste som jeg føler helt for meg selv. Hvis jeg forteller det til noen, vil det ødelegge alt.
Uff, for en røre.

Jeg kan tydelig kjenne dem, små lette berøringer fra leppene hans som merker kroppen min. Hvert kyss setter et lite spor som jeg håper så inderlig at aldri vil forsvinne. Det går ilninger nedover ryggen min hver gang han gjør det, jeg er så vanvittig forelsket. I feil fyr.

Han er den eneste jeg vil ha, den aller viktigeste i livet mitt akkurat nå, og jeg kan ikke fortelle noen om det, selv om jeg har lyst til å skrike det ut til hele verden. Det gjør meg så trist. Jeg kan ikke treffe han når jeg vil, eller gi han alle de kjærlighetserklæringene jeg har så inderlig lyst til å sende han. Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe, på at han kanskje vil velge meg til slutt.
Dere ser kanskje meg som patetisk, og det er slik jeg føler meg også. Men jeg klarer ikke å gi opp dette. Det er det beste jeg noengang har opplevd og samtidig det værste.

Denne høsten har jeg vært veldig lykkelig, og også veldig trist. Det er fint å høre på sanger som setter stemningen for denne årstiden. De gjør alt mye enklere.
I dag satte smashing pumpkins stemningen for den tankerekken jeg fikk mens jeg satt på trikken på vei til jobb. Jeg føler meg så bra om dagen. Elise har kommet hjem, og vi skal treffes i kveld. Da kan jeg endelig kanskje fortelle noen om Magnus, hvis jeg tør da.

Løvet faller og snøen er på vei for å pakke oslo inn i sitt store hvite teppe. Jeg føler meg så forvirret. Hva skal jeg gjøre? Jeg har så altfor mange ganger bestemt meg for å avslutte alt med Magnus, og alltid har jeg feiget ut fordi jeg er egoistisk og svak. Han er jo sammen med en annen! faen.